Kvalitet

Mikrobiologisk kvalitet

En rekke ulike bakterier og parasitter kan overføres til oss via drikkevann. Dette skyldes at de aller fleste sykdoms-fremkallende organismer skilles ut med avføringen fra mennesker eller dyr. Rutinemessig bakteriologisk undersøkelse av drikkevann innebærer normalt en analyse av Kimtall, Koliforme bakterier og E.coli bakterier.

KIMTALL:
En kimtallsanalyse benyttes for å avdekke oppvekst i rør og prosessinstallasjoner. Grenseverdien er 100/ml for drikkevann v/ 22 °C. Høyt kimtall kan påvirke vannets lukt, smak og gi problemer med begroing i ledningsnett. Vann med høyt kimtall har ofte høyt innhold av organisk materiale. Gravde eller utsprengte brønner, og overflatevann har for der ofte høyt kimtall. Ny borede brønner kan ha høyt kimtall lenge etter at de er tatt i bruk. Etter en tids bruk vil kimtallet normalt reduseres til et lavere nivå. Høyt kimtall kan også innvirke på vannets lukt og smak.

KOLIFORME BAKTERIER:
Dette er bakterier fra tarmen til mennesker eller dyr. Koliforme bakterier kan formere seg og overleve lenge i naturen eller i jordsmonnet. Påvises Koliforme bakterier i en vannprøve, tas det som et tegn på at vannet er forurenset. Skyldes ofte tilsig av forurenset overflatevann. Det skal ikke påvises Koliforme bakterier i offentlig drikkevann. Grenseverdi 0/100 ml.

E. COLI BAKTERIER:
Dette er tarmbakterier fra mennesker eller dyr. Disse overlever kun kort tid i vann og indikerer at det er fersk tilførsel av avføring til vannkilden.
Slikt vann kan også inneholde andre sykdomsfremkallende bakterier. Vannet MÅ ikke drikkes uten koking eller annen form for desinfisering.

INTESTINALE ENTEROKOKKER:
Er tarmbakterier, som overlever lenger i vann enn Koliforme bakerier. Intestinale Enterokokker i vannet, er en indikator på at virus kan være tilstede i vannet.
Det skal ikke påvises Intestinale Enterokokker i drikkevann. Ved påvisning skal vannet kokes!

CLOSTRIDIUM PERFRINGENS:
Er sporedannende tarmbakterier. Sporene kan overleve lenge i vann og miljøet. Hvis man påviser Clostridium Perfringens i vann, er det en indikator på at virus og parasittcyster kan være tilstede i vannet.
Det skal ikke påvises Clostridium perfringens i offentlig drikkevann. Ved påvisning skal vannet kokes!
Påvisning av de to sistnevnte bakterietypene, kan indikere at det er en eldre forurensing av vannkilden

Kjemisk vannkvalitet:

pH-verdi:
Angir vannets surhetsgrad. Hvis pH verdien på 7,0 er vannet nøytralt. pH>7,0 er basisk og pH <7,0 er surt. Surt vann er aggressivt og tærer på rør og metalliske deler som er i kontakt med vannet. Dette gir ofte utfelte tungmetaller som kobber. Aggressivt vann reduserer levetiden på ledningsnettet og faren for vannlekkasje øker. PH-verdien i forbruksvann skal ligge mellom 6,5–9,5.

TURBIDITET:
Er et mål for mengde svevepartikler i vannet. Høy turbiditet gir redusert klarhet i vannet. Tetter siler og gir økt slitasje på sanitære installasjoner. Turbiditeten skal være under 4 FTU.

KONDUKTIVITET
Er et mål på vannets spesifikke ledningsevne. Denne vil stige med økende innhold av ioner i vannet. Høy konduktivitet indikerer at vannet har høyt innhold av oppløste mineraler og/eller metaller. Konduktiviteten gir en indikasjon på vannets innhold av salter. Grunnvann har som regel høyere konduktivitet enn overflatevann.
Konduktiviteten bør være under 250 ms./m

FARGETALL:
Angir vannets innhold av farge. Høyt fargetall skyldes normalt høyt innhold av humusstoffer og jernforbindelser. Humus er oppløst organiske stoffer fra nedbrutte planterester.
Fargetall skal være under 20 mg Pt/L

JERN (Fe):
Høyt innhold av Jern i forbruksvannet gir ulemper i form av å gi misfarge på vannet, det dannes gul-brunt belegg på porselen og sanitærutstyr. Jern danner rustslam i ledningsnett, trykktanker og beredersystem. Jern gir dårlig smak, gul-brune flekker på klesvask.
Jerninnholdet skal være under 0,2 mg/L (200μg/L)

MANGAN (Mn):
Høyt innhold av Mangan gir mørke flekker på sanitærutstyr og hvitvask. Slamdannelser i ledningsnett vil oppstå og vannet får dårlig smak.
Manganinnholdet bør være under 0,05 mg/L (50μg/L)

Totalt organisk Karbon (TOC):
Organisk materiale i vannet kan skape bruksmessige problemer med farge, begroing, lukt og smak på vannet. Organisk materiale er gjerne rester av gamle delvis nedbrutte planterester, myr eller tilsig av forurenset overflatevann. Analysen benyttes gjerne for å avdekke årsak til lukt og smak, samt evt. farge når det ikke er jern/mangan til stede i større mengder.

KALSIUM (Ca):
Høyt innhold av kalk i vannet vil gi bruksmessige problemer med dannelse av kalksteinsbelegg. Kalksteinen vil tette dusjhoder og blandebatterier. Kalkholdig vann som får tørke på blanke flater og dusjvegger, etterlater seg hvite skjolder som kan være vanskelig å fjerne. Kalk vil legge seg på element i bereder og føre til at dette ryker på grunn av overoppheting. Strømforbruket til berederen vil øke drastisk, fordi varmeoverføringen fra elementet til vannet reduseres vesentlig.
Kalkrikt vann gjør at såpeprodukter skummer dårlig. Vannet bør ha et innhold på kalk (Ca) mellom 15-25 mg/l. Dersom du skal rense vannet med UV-filter må du ha så lite kalk som mulig i vannet, helst under 5 mg/l. Forskriften angir at et Kalsium innhold over 25 mg/l kan føre til redusert vann komfort og bruksmessige problemer knyttet til vannet.

Fluor:
Fluorid er viktig for mineraliseringen av tannemaljen. Tidligere antok man at dette kun var viktig i vekstfasen til barn, men det har vist seg at også voksne har godt av et moderat fluorinntak. Det bør likevel ikke være for høyt, da dette kan gi flekker på tennene, særlig hos barn. Normalt regner vi fluorinnholdet som optimalt ved rundt 1,5 mg/l. Ved tall over 3 mg/l anbefales å kutte ut fluortannkrem. Kontakt din tannklinikk for mer informasjon om fluor og tenner.

Kadmium (Cd):
Kadmium er et giftig tungmetall som kan finnes i uheldige mengder i forurensede områder spesielt rundt plastindustri og metallurgisk virksomhet (eks. galvanisering).

Nitrat - Nitrogen (NO3):
Nitrat er et mellomprodukt ved nedbryting av organisk materiale, men kan også finnes naturlig, spesielt i grunnvann, i salpeterholdig grunn. Sammen med totalnitrogen og ammonium gir det et bilde av nitrifikasjonen i vannet.

Ammonium – Nitrogen (NH4):
Ammonium i vann er ofte et tegn på kloakkforurensning/gjødselforurensning, men kan også komme som følge av anaerob nedbrytning av nitrogenforbindelser.

Kobber (Cu):
Kobber kan løses ut fra kobberledninger, og kan forekomme ved bruk av kobberbasert desinfeksjon. Kobber-ioner kan gi akutt forgiftning ved inntak av over 10 mg.
Kobber kan være et problem i områder med surt vann og gamle VVS-installasjoner

Total Fosfor (Tot – P):
Fosfor er en vanlig forurensningsindikator. Alle levende organismer og dets avføring inneholder mye fosfor.

Hydrogensulfid (H2S):
En flyktig gass som dannes i berglagene, når svovelholdig organisk materiale brytes ned. Gassen har en ubehagelig og kraftig lukt som minner om svovel eller råtne egg. Gassen fordamper fra vannet ved tapping og gir redusert vannkomfort.

Radon:
Radon lukter ikke, synes ikke og smaker ingenting. Den eneste måten å oppdage radon på er ved å måle.

Radon sprer seg fra vannet i en boret eller gravd brønn, og radongass frigjøres når vi dusjer, vasker gulvet, tar oppvasken m.m. Radongassen sprer seg rundt i boligen. Der puster vi så inn gassen og radonet går over fra å være et vannradonproblem til også å være et luftradonproblem. Å iverksette tiltak mot radon er alltid best ved "kilden". Ved radon i luften skal man derfor alltid måle radoninnholdet i vannet først og utbedre dette (ikke hvis du har kommunalt vann).

Radon er en edelgass som dannes ved omforming av det radioaktive grunnstoffet radium. Radongassen omformes i sin tur til datterprodukter av radon, radioaktive metallatomer. Når vi puster inn radonholdig luft fester radonets datterprodukter seg i luftveiene. Ved omformingen sender radonets datterprodukter ut stråling, som kan skade cellene i luftveier og lunger. Derfor betraktes høyt innhold av radongass i boliger som uheldig for folks helse. Ifølge Kommunehelsetjenesteloven kan myndighetene kreve at eieren av bygningen iverksetter tiltak for å senke radoninnholdet til under 400 Bq/m3 (becquerel per kubikkmeter luft) i eksisterende bygninger. Ifølge Plan- og bygningsloven er grenseverdien for nybygg 200 Bq/m3.

Radon lukter ikke, synes ikke og smaker ingenting. Den eneste måten å oppdage radon på er ved å måle. Avhengig av hvor radonet kommer fra og hvor høyt innholdet er, finnes det flere tiltak som kan iverksettes for å senke det. Radon er nest etter tobakksrøyking, den vanligste årsaken til lungekreft. Jo lengre tid du tilbringer i radonhus og jo høyere innhold du utsetter deg for, desto større er risikoen. For dem som er røykere er risikoen spesielt stor. Det svenske Strålskyddsinstitutet beregner at ca. 500 personer dør årlig av lungekreft forårsaket av radon.